Pinnsvinet som redde opp til vinteren

Det var høst i skogen. Bladene var blitt gule og røde, og kveldene kom tidlig. Det lille pinnsvinet Pino gjespet så alle piggene beveget seg.
– Snart er det vinter, sa han. Da må jeg sove. Men først må jeg re opp sengen min.
Pino trippet av gårde på de små føttene sine. Tipp, tapp. Tipp, tapp.
Under grana satt ekornet og sorterte kongler.
– Ekorn, sa Pino. Har du noe mykt til sengen min?
Ekornet tenkte seg om. Så plukket det et stykke mose fra en stein.
– Her, sa ekornet. Mose er myk og grønn og lukter skog.
– Takk, sa Pino. Han tok mosen og trippet videre. Tipp, tapp. Tipp, tapp.
Ved bekken satt en liten fugl og stelte fjærene sine.
– Fugl, sa Pino. Har du noe mykt til sengen min?
Fuglen ristet på seg, og en fjær dalte ned, hvit og lett.
– Her, sa fuglen. En fjær er varm og lett som et pust.
– Takk, sa Pino. Han tok fjæren og trippet videre. Tipp, tapp. Tipp, tapp.
Oppe på haugen sto den gamle eika. Den var det eldste treet i skogen, og den hadde mange blader igjen.
– Eik, sa Pino. Har du noe mykt til sengen min?
Det blåste litt. Eika sukket med alle grenene sine, og bladene dalte ned, ett og ett, gule og brune og tørre. De la seg i en haug rett ved føttene til Pino.
– Her, suste eika. Bladene mine er tørre og rasler. Under dem er det varmt hele vinteren, helt til våren kommer.
– Takk, sa Pino.
Han la mosen nederst. Oppå la han fjæren. Så krøp han inn under bladene til eika, og bladene la seg over ham som en dyne.
Det var mykt. Det var varmt. Det luktet skog.
Pino rullet seg sammen til en liten, rund ball. Han pustet inn, langsomt. Og ut, enda langsommere.
Borte under grana la ekornet seg i bolet sitt. Ved bekken stakk fuglen hodet under vingen. Eika sto stille og passet på.
Og det første lille snøfnugget falt, helt stille, på løvhaugen der Pino sov.
God natt, Pino. God natt, skogen. God natt, du.

