Nissen i pepperkakehuset

Første søndag i advent bygde Majken og pappa et pepperkakehus. Det fikk fire vegger, et tak med melissnø og en dør som pappa skar ut litt på skakke. Majken satte en rød gelébit på døren som håndtak og en mandel på skorsteinen. Så satte de huset i kjøkkenvinduet, mellom adventsstaken og den gamle nissen med skjegg av bomull.

Neste morgen var det noe som ikke stemte.

Den skjeve døren sto på gløtt, selv om den hadde vært lukket.

– Det var vel du som fiklet med den, sa pappa.

– Det var det slett ikke, sa Majken.

Hun hentet tegneblokken og tegnet døren og huset, akkurat som en ordentlig detektiv.

Morgenen etter satt gelébiten på skorsteinen og mandelen på døren. Og morgenen etter der igjen gikk et smalt spor rett nedover melissnøen på taket, som etter en akebretttur.

På luciadagen, da barn kler seg i hvitt og synger, kom Majken ned i nattkjolen med glitter i håret. Da fikk hun øye på dem.

Små, små fotspor i snøen på taket. Ikke poter, men støvler med hæl, ikke større enn riskorn.

– Noen bor i pepperkakehuset vårt, hvisket hun.

Hun fortalte det ikke til pappa, ikke ennå. En ordentlig detektiv sier ingenting før hun er sikker. I stedet tenkte hun på det mormor pleide å si: Til jul skal man sette ut en skål grøt til nissen som passer på huset, ellers blir han sur og finner på rampestreker.

Døren, gelébiten, akesporet. Alt sammen var rampestreker. Den som bodde i pepperkakehuset, var nok en nisse, bare en bitteliten en. Og en så liten nisse trenger ikke en stor skål, tenkte Majken.

Så kvelden før julaften tok hun et fingerbøl fra mormors syskrin. Hun fylte det med risgrøt fra middagen, la en rosin på toppen og satte det rett utenfor den skjeve døren.

– Vær så god, hvisket hun. Og god jul.

Natten før julaften fikk ikke Majken sove. Huset knaket og knirket, og ute falt snøen så stille at hun nesten kunne høre den. Til slutt tok hun lommelykten og listet seg ned trappen, forbi juletreet som luktet skog, og inn på det mørke kjøkkenet.

Hun slo ikke på lyset. Hun satte seg bare på gulvet og ventet.

Først skjedde det ingenting. Så hørtes en liten skrapelyd. Den skjeve døren gikk opp, og ut kom en nisse. Han var ikke høyere enn lillefingeren til Majken, hadde hvitt skjegg helt ned til beltet og en rød lue som var så lang at dusken nesten subbet i snøen. I armene bar han på noe grønt.

Nissen la det han bar på, i snøen ved siden av huset. Det var en barnål fra juletreet i stuen. Han reiste barnålen opp og festet den med en klatt melis. Helt på toppen satte han et perlesukkerkorn som glitret.

Nissen hadde laget sitt eget juletre.

Majken holdt pusten. Nissen snudde seg og så rett på henne. Han smatt ikke inn. Han bare så på henne, og skjegget dirret litt, som om han smilte bak det.

– God jul, hvisket Majken.

Nissen satte seg ved fingerbølet og spiste grøt. Han spiste opp alt, og rosinen aller sist. Så løftet han på luen til Majken, gikk inn gjennom døren og lukket den etter seg.

Om morgenen på julaften var fingerbølet tomt og blankt, som om noen hadde skrapt det helt rent. Ved siden av sto det lille treet av én eneste barnål. Majken visste at det var til henne.

Hele julen fikk pepperkakehuset stå i vinduet, og ingen fikk spise av det. På tjuendedag jul, når noen danser rundt treet for å si farvel til julen, ville pappa kaste huset. Men Majken sa nei.

– Noen bor der, sa hun. Og det er vinter.

Pappa så på henne. Så så han på det lille treet av én eneste barnål.

– Boden, sa han. Der er det tørt. Og nisser har alltid trivdes i uthus.

Så flyttet pepperkakehuset ut i boden, på en hylle der det var tørt og rolig. Majken fylte fingerbølet på nytt hver lørdag. I tegneblokken tegnet hun nissen også, med rød lue.

Og hvis du en kveld i januar lister deg forbi boden og ser riktig godt etter, kan du kanskje se et lite lys i et pepperkakevindu.