Dragen som gikk ut av tegningen

Elias hadde tegnet en drage. Den var grønn og rund som en potet, hadde tre røde horn, en oransje vinge, ett stort øye og et rosa hjerte midt på magen. Elias kalte den Knut og hengte tegningen på veggen ved siden av sengen.

– God natt, Knut, sa Elias og slukket lyset.

Midt på natten våknet Elias av en lyd. Skrap, skrap. Skrap, skrap.

Elias tente nattlampen. Tegningen var tom. Der dragen skulle ha vært, var det bare hvitt papir og litt grønt krusedull i det ene hjørnet. Og på gulvet satt Knut, stor som en katt og like grønn som voksstiften. Han blunket med det ene øyet sitt.

– Hei, sa Knut. Stemmen hans hørtes ut som en voksstift som ble dratt fort over et papir. – Jeg er sulten.

– Hva spiser drager? hvisket Elias.

– Farger, sa Knut, som om det var helt selvfølgelig.

Elias fant frem boksen med voksstifter. Knut snuste på dem og valgte en blå. Han knasket den i seg som en gulrot, og straks ble vingen hans blå som himmelen. Han prøvde å slå med den. Han lettet litt fra gulvet og landet på rumpa.

– En vinge til, sa Knut. – Da kan jeg fly på ordentlig.

Elias ville gjerne tegne en vinge til. Men det hadde bare vært én blå voksstift i boksen, og den var i magen til Knut. Den store boksen med voksstifter lå på kjøkkenet.

Gangen var mørk. Gulvet knirket. Knut krøp sammen bak beina til Elias.

– Er du redd? spurte Elias.

– Drager er aldri redde, sa Knut med skjelvende stemme. – Men det er best at du går først.

De snek seg gjennom gangen, forbi jakken til pappa, som så ut som et troll i mørket, og helt frem til kjøkkenet. Der sto boksen med voksstifter på bordet. Elias klatret opp på en stol og strakte seg etter den.

Da hørtes en summing. Et lite grønt lys ble tent nede ved gulvet, og noe rundt og flatt begynte å rulle rett mot dem.

– MONSTER! skrek Knut og hoppet opp i armene til Elias.

Det var robotstøvsugeren. Den pleide å kjøre om natten når alle sov. Den summet og snudde og sugde opp alt som lå på gulvet. Og en drage som er laget av voksstift, er jo nesten som smuler.

– Den tar ikke deg, sa Elias og holdt Knut godt fast. – Jeg lover.

Elias rakte frem en fot og dyttet støvsugeren den andre veien. Den summet forbauset, tenkte seg om og kjørte av gårde under kjøkkenbordet.

Knut tittet opp. Hjertet på magen hans lyste svakt rosa.

– Du var modig, sa han.

– Du også, sa Elias. – Du ble jo med.

Utenfor kjøkkenvinduet hadde himmelen begynt å lysne. Plutselig så Knut bekymret ut.

– Jeg må hjem før solen står opp, sa han. – En tegning må være på papiret sitt om morgenen. Ellers kommer den aldri tilbake.

De løp gjennom gangen, forbi trollejakken og inn på rommet. I farten nappet Knut til seg en blå voksstift fra boksen. Han tok sats og hoppet rett inn i det hvite papiret. Det raslet, og så satt han der igjen, flat og stille, akkurat der Elias hadde tegnet ham.

Elias krøp ned under dynen og sovnet før hodet traff puten.

Men helt likt var det ikke.

Da pappa kom inn for å vekke Elias, var dragen på tegningen akkurat som før, med tre røde horn og et rosa hjerte. Men vingen var blå. Og i den ene labben holdt han en liten blå voksstift.

– Har du tegnet om dragen? spurte pappa.

– Nei, sa Elias og smilte. – Han har spist.

Den morgenen tegnet Elias ferdig tegningen: en vinge til, og en liten seng ved siden av dragen, så Knut hadde et sted å sove frem til neste natt.