La barnet finne på eventyret: Slik lager dere historier sammen

Når barn finner på egne historier, øver de på ferdigheter som hjelper dem med lesing og skriving senere: å sette hendelser i sammenheng, forklare hvorfor noe er viktig og velge ord. Dere trenger ingen forberedelser, bare en voksen som lytter og skriver. Her er tips til hvordan dere kan begynne fra barnet er rundt tre år, hva forskningen sier, og hvordan historien til slutt kan bli en ordentlig bok.

Derfor er et kvarter verdt det

I en amerikansk studie fulgte forskere 32 barn fra de var fem til de var åtte år. Femåringene som forklarte hvorfor noe var viktig i historiene sine, og ikke bare hva som skjedde, forsto tekster bedre da de var åtte. De som hadde best grep om hvordan en historie henger sammen, skrev også bedre historier selv tre år senere (Griffin mfl., 2004).

En gjennomgang av 40 studier viste at det hjelper å la barn øve på å fortelle. Tiltakene som virket best, hadde flere fellestrekk: Man snakket om hvordan historier er bygd opp, brukte bilder og ord som støtte for hukommelsen og lot barna fortelle mange ganger (Pico mfl., 2021).

Å fortelle er ikke bare noe som hører skolen til. Det er også viktig i barnehagen. I Sveriges rammeplan for barnehagen legges det for eksempel vekt på at barn skal få leke med ord, fortelle, uttrykke tanker og skape på ulike måter. Hjemme trenger dere ingen plan. Det holder at noen spør, lytter og skriver ned.

Hva kan barn i ulike aldre?

Logopeder beskriver ofte barns fortellinger som en utvikling i flere trinn. Rundt to til tre år ramser barnet opp ting som skjer etter hverandre. Ved tre til fire år henger hendelsene sammen, men uten noen tydelig handling. Ved fire til fem år blir rekkefølgen klarere, og fra omtrent fem til sju år begynner historiene å få et problem og en løsning (NHS, etter Applebee).

Trinnene er en veiledning, ikke en tidsplan. Det viktigste er å møte barnet der det er: En treåring kan trenge spørsmål som hjelper fortellingen videre, mens en sjuåring kan få hjelp til å forme en begynnelse, en midtdel og en slutt.

3–4 år: Fortell om det som skjedde

Begynn med noe barnet kjenner. Be barnet fortelle om dagen i barnehagen, et eventyr dere har lest, eller tegningen det nettopp har laget. Spør heller og hva skjedde så? enn hva som var morsomst, og gjenta barnets egne ord før du spør videre.

Dere kan gjøre det samme når dere leser. Ta en pause og la barnet fortelle hva som skjer på bildet. Bytt gjerne roller, slik at barnet forteller og du spør. Dette kalles dialogisk lesing og har vist seg å hjelpe barn med å utvikle et rikere språk (What Works Clearinghouse).

Forskere ved Göteborgs universitet har filmet tre- til femåringer som gjenforteller eventyr. Barna tilpasset fortellingen til den som lyttet, beholdt oppbygningen og brukte stemmer og bevegelser. Evnen finnes altså tidlig, men barna trenger rom til å bruke den og en voksen som tar fortellingen på alvor (Göteborgs universitet).

5–6 år: Barnet forteller, du skriver

Rundt femårsalderen kan mange barn finne på et helt eventyr, men de kan ikke nødvendigvis skrive det ned selv. Da kan du hjelpe. Læreren og forfatteren Vivian Paley lot barna diktere historiene sine ord for ord mens hun skrev. Senere samme dag spilte barna dem ut på en scene markert med teip på gulvet, og den som hadde fortalt, fikk velge sin egen rolle. Det svenske Skolverket beskriver metoden i sitt materiell for barnehagen.

Noen enkle grep gjør stor forskjell. Skriv nøyaktig det barnet sier, uten å rette. Les opp hver setning før barnet fortsetter. Spør om det som er uklart, for eksempel hvem som sier noe, men la være å foreslå hva som skal skje videre. Les hele eventyret høyt til slutt, gjerne for flere enn deg selv.

Snakker dere flere språk hjemme, kan dere skrive eventyret på språket barnet forteller på. Det er barnets historie, og ordene kommer gjerne lettest på språket barnet er mest fortrolig med.

7–9 år: Begynnelse, handling og slutt

På de første trinnene på skolen lærer barna å bygge opp en fortelling med en begynnelse, et hendelsesforløp og en avslutning, og å beskrive en person. De lager også tekster der ord og bilder hører sammen. Dette er ferdigheter som finnes i læreplaner i mange land, blant annet i den svenske læreplanen i svensk.

Hjemme kan dere gjøre det til en lek. Tegn helten først og bestem hva helten heter, er flink til og er redd for. Frykten kan bli problemet i eventyret. La helten prøve å løse problemet tre ganger: to forsøk som mislykkes, og ett som lykkes. Det er et gammelt fortellergrep som gir historien en midtdel. Vår eventyrmal følger nettopp denne rekkefølgen.

Verktøy som setter eventyret i gang

Den første setningen er ofte den vanskeligste. Terninger med ord eller bilder gir dere en start ingen trenger å finne på selv: hvem, hvor og hva som skjer. Dere kan skrive ut og klippe ut våre eventyrterninger, eller trille dem direkte på siden.

Mange barn synes det er lettere å fortelle hvis de tegner først. En tegning gir barnet noe å peke på, og helten får et utseende før den får en historie. Hvis barnet vil ha hjelp til å komme i gang, finnes det enkle figurer dere kan tegne steg for steg.

Eventyrsteiner, små steiner med et bilde på hver, fungerer på samme måte: Barnet trekker én stein om gangen og forteller videre. Disse verktøyene er ikke studert hver for seg, men de gir barnet noe forskningsgjennomgangene trekker frem: bilder å holde fast ved og en tydelig rekkefølge.

Slik kan det høres ut

Her er et eksempel på hvordan et eventyr kan begynne når en femåring og en voksen triller eventyrterningene: En robot på månen finner et hemmelig kart.

– Hva heter roboten?

– Blinka. Hun blinker når hun tenker.

– Og hva er det på kartet?

– Et kryss. Ved et krater.

– Hva tror du finnes der?

– En is som aldri smelter, for det er så kaldt på månen.

– Hva skjer når Blinka går dit?

Den voksne har ikke funnet på noe. Hun har spurt, gjentatt og skrevet ned. Eventyret er barnets eget, og det har allerede en helt, et sted, et mål og mulighet for at noe kan gå galt.

Når eventyret er ferdig

Les det høyt samme kveld, og igjen dagen etter. Barn som har funnet på et eventyr, vil ofte høre det flere ganger og legger gjerne til nye detaljer hver gang. Spill det ut, la bestemor høre det på telefonen eller heng tegningen på kjøleskapet.

Vil dere ta vare på eventyret, kan det bli en bok. Forskning på personlige barnebøker viser at barn lærer nye ord bedre i delene av en bok som handler om dem selv, og at de snakker mer om slike bøker (Kucirkova mfl., 2014). Den samme forskeren minner om at en bok om barnet bør åpne for nye tanker, ikke bare speile det barnet allerede vet (The Psychologist, 2015). Et eventyr barnet selv har funnet på, kan gjøre begge deler: Det er barnets eget, og det tar barnet med til et sted det aldri har vært før.

Vil dere heller lese et ferdig eventyr i kveld, finner dere eventyr for barn til høytlesning hos oss. Dere kan også lese mer om hvorfor høytlesning er viktig.

Vil du se hvordan en ferdig bok blir før du bestemmer deg? Bla i eksempelbøkene våre.